Innovasjonsambisjonen – Norge skal bli et av Europas mest innovative land

Norge er det eneste nordiske landet med negativ utvikling siden 2008, så hvordan kommer vi dit?

Norge skal bli et av Europas mest innovative land. Det har Høyre og Fremskrittspartiet nedfelt sin nye regjeringsplattform. Er de klar over hvor pinlig langt unna vi er?

Ifølge SSB har Norge den laveste andelen foretak med innovasjonsaktivitet i Norden, og Norge er faktisk det eneste nordiske landet med negativ utvikling siden 2008. Da er det gledelig at den påtroppende regjeringen varsler endring. I regjeringsplattformen lover de å føre ”en økonomisk politikk som øker fremtidig verdiskaping”. Fremtidig verdiskapning skjer gjennom innovasjon. Den påtroppende regjeringens ambisjon er klokkeklar: -Norge skal være blant Europas mest innovative land!  Det er musikk i ørene for oss som brenner for økt innovasjon, men vi håper regjeringen forstår det er en lang vei å gå.

I regjeringsplattformen står det at norsk næringsliv kjennetegnes av stor evne til nyskapning. Skal vi tro Innovation Union Scoreboard er det en sannhet med modifikasjoner. Sammenligner vi oss med Ungarn, Tsjekkia, Litauen, Malta og Slovakia, er påstanden helt korrekt. Ser vi derimot til land som Nederland, Finland, Danmark og Sverige, ligger Norge langt bak i løypa hva angår evner til innovasjon og nyskapning. Det må et stort løft til for å tette gapet, og enda større løft for å innfri ambisjonene Høyre og Fremskrittspartiet nå lanserer.

Store ambisjoner krever stor handlingsvilje
Høyre og Fremskrittspartiet utviser stor handlingsvilje for å gi forutsigbarhet og varig økt investering i samferdsel. De varsler et infrastrukturfond på 100 milliarder kroner, hvor avkastningen skal øremerkes infrastruktur. Noe tilsvarende bør opprettes for innovasjon. Den nye regjeringen skisserer mange gode tiltak for økt innovasjon, men mangler store konkrete grep for å gjøre innovasjon til et virkelig satsningsområde.

Mange gode ideer blir aldri noe av fordi vi ikke har et godt nok system for å fange opp nettopp gode ideer. Innenfor sitt begrensede mandat gjør Innovasjon Norge en formidabel jobb. Likevel er det altfor mange tilfeller av underlige tildelinger og – enda verre – underlige avslag. Det er rimelig å konkludere med at det er noe strukturelt som må endres. Det skjer mye god innovasjon i Norge innen oljeutvinning. Dette har gjort utvinning av fossilt brennstoff mer effektiv, sikker og mindre miljøbelastende. Norge skal være stolt av dette, og det er viktig at denne innsatsen videreføres. Men vi må også våge å tenke større og løfte blikket til en fjernere horisont. Ja takk, begge deler. Innovasjon handler i ytterste konsekvens om hva Norge skal leve av etter oljen. Vi har ikke råd til at gode ideer med stort kommersielt potensial glipper fordi støtteordningene ikke fungerer godt nok.

Endre det som endres må
Det er spesielt to faser i innovasjonen hvor mulighetene glipper unna for Norge. Den første fasen er den såkalte pre-seed-fasen, og det andre er kommersialiseringsfasen. Støtteapparatet for begge fasene må endres om vi skal oppnå ambisjonene om å bli best i Europa på innovasjon.

Pre-seed-fasen, eller tidligfasen om du vil, er den fasen hvor det er vanskeligst å tiltrekke seg privat kapital og annen finansiering. I Norge har vi liten tradisjon for å investere risikokapital i oppstartsbedrifter, spesielt i en så tidlig fase. Ideene er på dette stadiet ofte upolert og kan være vanskelig å forstå. Derfor er det er helt avgjørende å ha gode, offentlige støtte- og investeringsordninger. Da kan de gode ideene blomstre! Slike ordninger krever i tilfelle spesifikk kompetanse som det nødig kan forventes at eksempelvis Innovasjon Norge eller Investinor har. Forslag om å forbedre tilgangen til statlig pollen- og såkornkapital er et steg i riktig retning, men uten riktig kompetanse til å vurdere svært tekniske ideer, vil tildeling av midler i denne tidlige fasen alltid virke tilfeldig og flaksbasert.

Kommersialiseringsfasen omfatter produksjon og markedsføring. Støtteordningene for ideutvikling og fremstilling av prototype er jevnt over gode, men når produktet skal ut på markedet skorter det i offentlige støtteordninger. Kommersialiseringsfasen er den mest kostnadskrevende fasen i innovasjons- og produktutvikling, og kapitalbehovet går i taket. Påfallende mange gir opp i denne fasen, hvilket fører til at Norge mister ideer med stort potensial. I tillegg taper såkornsinvestorer og det offentlige støtte som eventuelt er gitt i tidligere faser. Myndighetenes anke er vel at privat kapital skal overta i kommersialiseringsfasen, men tatt i betraktning at vi på mange måter har en bedriftslederkultur preget av risikoaversjon, er kapitalen vanskelig tilgjengelig. Vi trenger en struktur som gjør det mulig å motta mer støtte når nye produkter skal settes i produksjon og markedsføres! Her har regjeringen et forslag om å opprette en innovasjonsbørs for å koble gründere med privat kapital og det vurderes skatteincentiver for å øke attraktiviteten. Dette kan vise seg å være et godt tiltak, men jeg er redd vi trenger langt større politisk engasjement for å skape en virkelig endring i måten Norge plasserer seg på innovasjonskartet.

”Norge skal være blant Europas mest innovative land”. Selvfølgelig skal vi være det! Det skulle bare mangle. Egentlig er det veldig flaut at vi ikke allerede er det! Den nye regjeringens flaggede satsing på innovasjon er svært positiv. Likevel skulle jeg gjerne sett at de valgte å ta steget fullt ut. Uten et engasjement som likner det vi ser for samferdsel, fremstår innovasjonsambisjonen like realistisk som norsk deltakelse i fotball-VM i Brasil. Uansett hvor flaut det er.

Kommentar fra Adm. dir. Lars Henrik Krogh i Nofas AS om Innovasjonsambisjonene.

Steng